Her eg sit og kjenner dei varme gufsa frå vindauget leike sisten over ryggen min, mot takvifta sine kalde straumar, undrar eg på om desse tre vekene kanskje har vore nokre av dei mest innhaldsrike i mitt liv. Frå døgnville togturar og lasteplan-transport og mykje golvsøvn, varme, svette, støy og venting. Til politiavhøyr, spørreundersøkningar og cultural-eventar i nokre dei mest bortgøymte og gløymte områda ein kan finne her i verda. I selskap med pizzahut-opplevingar, nattevandring i kjæresteparkar og puja-deltaking i nyopna treningsstudio. Det er ikkje ofte tempoet går så raskt, og svingane er så brå som her. Og det er lett å forstå at “ja! – eg er verkeleg tilbake i India”, når eg studerar mangfaldet i den ubestemmelege “timeplanen” desse vekene har bestått av.

Så fint.

Når det er dette eg hugsar, var det kanskje litt for varmt?

Det er forresten ganske mange lys på vegen vår. Dyrebare lys som gjer det heile særs lett å like. Brennande på små bommulsveiker i matolje. Hjelpsomme CSA (centre for social action)-frivillige venar viser oss gjerne sine yndlings-skattar blandt mangfaldet, så det beste av film, musikk, festivalar og shopping er ikkje å komme utanom, rett og slett. Med ein oversettar kvar satt vi oss til med tre timar kinofilm på Forum, for å oppleve det beste av punjabs fargesprakande dans, musikk og kjærleik, etterfølgt av kardemommekaffi og latter på ein kaffibar i det same palasset av eit kjøpesenter. Vi har handla så mange kurtaer at vi ikkje veit vilke vi skal bruke, og har så mange øreringar at vi kanskje burde hatt fleire hol også? Og kvifor ikkje eit i nesa med det same? Som på landsbygda berre ville blitt sett på som eit enkelt teikn på frukbarheit. Laurdag feira vi Diwali, ein stor indisk lysfestival, og kjende eit stikk av julestemning då lysa vart tende og godisen sett fram, medan rakettane small som granatar ute i gatene. Sjølv var eg livredd og søkte tilflukt blandt søte kaker og varme puter, då crackers med namn «Hitler» og «hydrogenbomb» vart sprengte i lufta med stor sjølvsikkerheit frå sine bødlar. Eg er ikkje heilt trygg enda.

Ellers er potensialet for læring ganske så stort.CSA har arrangert mykje lærerikt og interessant for oss for at vi skal få sjangsen til å forstå alt rundt oss nokre hakk betre. Classroomsessions med dyktige lærarar frå christ university, har gjeve oss større innsikt i djuptgripande emner i det Indiske samfunnet. Kastesystemet og familiesystemet i India har i alle år spelt viktige roller i korleis det Indiske samfunnet og makthierarkiet har fungert og undertrykt. I tilegg har kjønn hatt (og har framleis) mykje å seie for menneskesynet, her som i alle andre delar av verda, og kvinner har kjempa ein stille kamp om å verte sett, høyrt og likestilt med menn og kuer. Vi har besøkt slummen Rajendranagar sitt aktivitetssenter (CSA-prosjekt), der yrande engasjement frå ungar i alle aldre drog oss inn i sang, leik og latter. Og både i Rajendranagar og i landsbygdene i Hoskote har vi fått sjangsen til å snakke med grupper av kvinner (self help groups), i full gang med å organisere sjølvstyrt microfinans, for å kunne ta opp lån frå sine eigne godt sparte pengar. Det er inspirerande, i alle fall for ei lita jazzjente frå vestkysten av noreg, å sjå kor langt ein kan komme om ein vil forsøke og aldri gir opp.

CSA, med sine prosjekt både i og rundt Bangalore, er ein organisasjon som gjennom å opplyse, vise og utfordre, har som mål å hjelpe befolkninga i desse fattige, uopplyste strøka til å finne vegen til ein lettare og meir rettferdig kvardag sjølv. Berre slik kan dei nokon gong trekke seg ut frå desse områda og framleis sjå at det blomstrar. Men sjølv om ideane er gode og framgangsmåten klar er nok ikkje alt berre hoppande lett. Dei menneska som er innvolverte har høg utdanning og jobbar dag ut og dag inn for å i det heile tatt meistre å få kontakt med og aksept blandt befolkninga, i eit land og ein tradisjon der draumen om det neste livet kanskje oftast har vore større enn draumen om den gode augneblinken, og klasseskilla er lagt i skjebnen og religionen sine hender og må etterlevast.

Tilbake i våre «luksuriøse» omgjevnader, i NGV (national games village) i den hippe bydelen Koramangala, går livet sin meir og meir vante gang. Tidlege morgenar med dans på toppen av Bangalore-city, rettare sagt i toppetagen av christ university sitt hovudbygg, og varme, myggfylte kveldar med yoga i ei lita kyrkje, har sett preg på dei to siste vekene. Og trass stive musklar, trøyte auge og svoltne magar, er det deilig å kjenne pusten treffe botnen av magen medan ledd og sener strekk seg fleire cm lengre enn for berre nokre veker sidan. Og det er særs artig å kjenne trangen til å danse og syngje i beste bollywoodstyle, når musikken på klesbutikken SKC plutseleg er den same som den du har strekt og hoppa deg gjennom kvar morgon to veker i strekk. Vi lev mitt i det: vi bestemmer personlege prosjekt (som eg gjerne vil skrive meir om sidan) og vi sluker mat som er sterkare enn alle tyrkisk pepperane og chilliane vi (les: eg) har utfordra oss med sidan barnehagen. Vi slukar maten ja, for å halde oss i live, men også fordi smakslaukane skrik etter meir. Meir smak, meir fett (?), meir spaning og utfordring og glede! For det er jo akkurat det den indiske maten er: spontan og glad og spanande. Og enkel men fantastisk innhaldsrik.

Så slik går dagane og vekene. Nokre dagar er det vanskeleg å ikkje skode langt fram og tenkje med ørliten nytelse på den dagen då vinterkulda skal slå mot ein aldri så lite brun nesetipp. Men resten av tida er det mest spanande å berre vere. Å vere her. Berre oppleve; sjå; lytte; lukte; smake; kjenne. Elske. Er ein open og aksepterande, utan sperrer eller forventningar; utan forventningar til anna enn seg sjølv, si eiga deltaking og si eiga røyst, kan ein komme så langt og lære så mykje. Og kanskje vil denne merkelege staden, som ikkje ein gong folket sjølv kan forstå seg heilt på, kjennest meir som heime ein vakker dag?

Eg lagar kardemomme-chai på gasskomfyren, et rosiner og funderar litt meir på det heile, mystiske, uforståelege.

Click on the Vimeo logo for a larger version. I shot this from cover behind a tree. One of the bombs we bought was called Adolf Hitler, and had a picture of him on it.

06:xx Wake up

Later Sleep!

Looking out from the plane, somewhere over Iran in the middle of the night, we were watching cities, villages, and a thunderstorm close to the horizon. The flashes lighted up the clouds. The in-flight meals and movies were okay. Upon landing, we were greeted and shown to our apartment by our coordinator (blossinator); Blossom, and Arun – they both got up in the middle of the night.

Our apartment lies in a place called NGV, in Koramangala, nearby Christ University, where CSA has its office. According to one guidebook, Koramangala is a hip district in Bangalore – with fancy shopping centers, restaurants, American brand stores, IT company compounds, colleges and upper-class residences. This is not to imply the lack of what might initially seem like utter chaos to a first-time European visitor. The hipness of our new surroundings is more about the presence of brand stores or hi-tech companies than the absence of garbage or poverty. I suppose that is a general characteristic of today’s world. Comparing Bangalore to Oslo, what can I say? Same, but different!

Close by the brand stores, past roadside garbage heaps (children playing in them), lies one of Asia’s largest slums. Traffic is congested and dangerous, riskshaw drivers’ shirts get dark from road dust and exhaust, beggars follow you, and one of them might threaten to hurt himself unless you pay; he is armed with a stick or a whip. While eating at Shree Vishnupriya, i talk to an Indian programmer working for a German company down the street. Driving along one of the main roads, we see enormous American-style advertisements stuck on poles rising from between the graves of the cemetery. As usual, Coca Cola is available everywhere and i presume slums have television sets, even while nutrition is less than good. To quote one good man from the CSA: “Bangalore is a place where you can have a pizza delivered in fifteen minutes, while an ambulance will take forty-five”. Having ordered pizza, and seen the traffic and ambulances, as well as the world class private hospitals, it seems more than true.

There are construction sites all over the city – roads, homes and offices. I heard 250 000 people move into Bangalore every year. Culture is changing too. During the last decade, elderly homes have become a profitable business, as higher class businessmen become career conscious and throw out their parents, with whom they would otherwise live together, according to custom. The westernized core family comes at a cost: Sending his parents away might be so shameful the businessman decides to break all ties. Some parents no longer see the children whose American business degree they financed.

India has much to give, from smiles to technology, or ideas to food, and most of it I have yet to understand, or never will. Writing about India, and perhaps especially Bangalore, attracts digressions; I not only don’t know where to start; I hardly know where I am, what’s going on or what i want to express. Or do I?

We are living within walking distance of the mentioned slums, companies, colleges and American brand stores. Contrasts and changes surround us, probably even more than we notice, but however dramatic it seems when I try to word it, we are getting used to anything and everything. It is difficult to explain; coming here, you just shift gears and switch to a different mode, whether you want to or not. Same, but different.

The National Games Village, in which we live, was constructed for some National Games in ages past. This, at least, is what my detective brain has deducted this far. Actually, it might be wrong, but i think our friend Bharath mentioned it too. Anyway, it is a compound of blocks, small parks, and even a gym and little club, both of which we have yet to visit, a 40 minute’s walk from Christ University. It is calm and nice, and the air is fresh, relatively speaking.

So, returning to the order in which things have happened:

After arriving, we spent the first few days relaxing or together with some of the volunteers from the Center for Social Action (CSA), most of whom are students at Christ University. We went to Forum; possibly the largest shopping center around here (and a more than hip enough one; popular with young people like us), where we shopped for clothes and other dibbeldubbel. We were taken by monsoon rain and ran together down flooded streets, soaked wet in the rain, while talking with our new local friends. I recorded the sounds — and now I have published them. CSA held a nice welcome party for us. Remembering all the names was embarassing and next to impossible. A day or two later, we went to the Rajendranagar slum, close to where we live, to see some of CSA’s projects, including waste management, women self help groups, microfinance and education. I will cover the actual projects more thoroughly very soon. Some of our Indian friends also took us sightseeing, to the Lalbagh park, the ISKCON Krishna temple, and many other temples, among a bunch of other places. Then we went for an overnight stay in Hoskote; a rural village area outside of Bangalore, where the CSA runs some projects.

Over the last two weeks we have been getting into a tighter schedule. Actually, I will post our complete schedule soon. Until then, this is what the last two weeks were like, more or less:

06:xx Wake up

o7:00 Dance lessons

09:00 Yoga

09:30 Breakfast a.k.a. “One Simply Veggie, one Coleslaw, two Cheese and Tomato and two pineapple juice please.”

10:00 NGO visit

16:15 Ricksha or buss to Yoga class. Congestion.

17:00 Yoga class

19:30-ish Food/tea/coffe

Later Sleep!

Tough but strengthening, I hope. Have to go! More later!

Best wishes,

Jostein

We have Indian mobile phone numbers. Call us anytime (remembering our timezone, which is GMT+05:30).

Bente: +91 8050502880
Siri: +91 9538246790
Ingrid: +91 9538366916
Jostein: +91 9538246791

Siden vi kom på onsdag har vi sugd inn så mange inntrykk, hilst på så mange nye ansikter og følt på så mange nye følelser at vi knapt har hatt tid til å tenke over alt vi har opplevd. Vi har undret oss over ting vi har sett. Vi har prøvd å forstå kulturen. Noe har vi forstått, mens andre ting er oss fortsatt et mysterium.

Jeg vet ikke om jeg snakker for alle, men jeg vet at i meg har en forelskelse begynt å gro. Jeg har forelsket meg i menneskene vi har møtt, maten, de merkelige hodebevegelsene, fargene og barna som vil hilse og bli tatt bildet av. Selve India.

We plan to express our impressions through articles, videos and audio. The primary languages will be English and Norwegian.

Is there something you would like to know more about? What shall we look into, which questions shall we ask? All comments are welcome.